/\

ANNONSE

Foto: Dave Tacon

Reisemål

Opplev kanalbyen Luzhi

Mellom de moderne kinesiske storbyene Shanghai og Suzhou ligger den historiske landsbyen Luzhi.

Senvintersolen skinner i vannet og kaster refleksjoner på de hvitvaskede bygningene. Tørket kjøtt og klesvask henger side om side utenfor sprossevinduene. Den skarpe lukten av fresende fermentert tofu ligger i luften, og kvinner i fargesterke klær synger gamle sanger når de styrer båtene med én enkelt bambusåre.

Det er vanskelig å beskrive Luzhi uten å bli poetisk. Det er tross alt en svært vakker vannby med over 2500 års historie i den østlige Jiangsu-provinsen. Den lille landsbyen, som ligger midt mellom megabyen Suzhou i vest og Shanghai i øst, har da også lenge vært en inspirasjon for romantiske forfattere. Luzhi er også kjent under navnet Puli, som var pseudonymet til den tilbaketrukne Tang-dynastidikteren Lu Guimeng, som trakk seg tilbake til denne byen og er gravlagt her. Flere hundre år senere, under Ming-dynastiet, ble livet ved kanalene og de gamle steinbroene på nytt udødeliggjort, denne gangen av en ukjent dikter som skrev fire linjer som fremdeles er svært beskrivende for landsbyen:

Lang bro, kort bro med piletrær;
Elv foran, elv bak med lotus;
Folk ser nyheiste bannere over vinkroen
Måker følger båten til fiskerens hjem

Luzhi er en av Kinas viktigste historiske byer og kan skilte med en bevaringspris fra UNESCO. Byen ble anlagt da Keiserkanalen ble påbegynt i Konfutses tid for 2500 år siden. Kanalen ble opprinnelig beordret av Wu-kongen for å forenkle lokal transport, og arbeidet med å koble sammen de mange sideelvene til Huang He og Chang Jiang ble videreført av etterfølgende dynastier. Dette resulterte etter hvert i verdens eldste og lengste (1776 km) kunstige elv, som fremdeles forbinder Beijing i nord og Hangzhou i sør. Da Shui-keiseren begynte å bruke elvesystemet til å transportere rikdommer som silke, ris, porselen og salt til palasset sitt, begynte det å dukke opp vannbyer langs ruten der man kunne foredle varene.

– Keiseren trengte slike vannbyer, forteller Lily Wang, som er ekspert på kinesisk historie og arrangerer omvisninger til vannbyene rundt Shanghai for Bespoke Travel. – På den ene siden tjente vannbyene keiseren, men de hadde også sine egne virksomheter og sendte varer til de store byene. Noen ble svært rike!

Foto: Dave Tacon

Ett eksempel på virksomhetene som vokste opp i vannbyene, er rismøllen Wansheng, som ble etablert i Luzhi i 1910. Etter flere tiår med handel, der fattige gårdbrukere måtte padle lange avstander for å få risen veid og prissatt på fabrikkens enorme vekter ved kanalen, ble det bygget et museum på Nanshi-elvas østlige bredde i 1998. Ved inngangen henger det en artikkel fra 1933 av den berømte kinesiske forfatteren Ye Shengtao, som beskyldte fabrikkens rike eiere for å lure penger fra bøndene. Ordene hans er fremdeles å finne i kinesiske skolebøker som en advarsel mot farene ved føydalsamfunnet. I museet er det flere rom med gamle verktøy for risdyrking og -foredling, akkompagnert av lyder av fuglesang og bøffelrauting.

Foto: Dave Tacon

Lignende attraksjoner, slik som det nye, men tradisjonelle Jiangnan kultursenter og båtturer på kanalene, har de siste tiårene dukket opp for å lokke turister til søvnige Luzhi.

Luo Yinhua driver nudelhuset Shen Lian (hellige lotus) blant snackbutikker, fotostudioer og suvenirbutikker, og hun er glad for endringene.

– Da jeg var liten, var vi svært fattige, men nå er livet mye bedre, sier hun og forteller at familien var bønder uten utdanning. – Før var det ingen butikker eller virksomheter her, sier hun og strammer knuten i ullskjerfet mens hun ønsker kundene velkommen.

Luzhis nye velstand er synlig hvor enn du snur deg, men det har ikke fjernet landsbyens sjarm. Menn spiller kort på et ustøtt bord ved kanalen, en kvinne vasker klær i elva og i butikkvinduer henger det syltelabber – som skal bidra til å holde kvinners hud ung og vakker. Krukker med hjemmelaget pikkels og kryddersaus går for voksne priser, og knyttnevestore krabber bukter seg i plastbøtter før de tres innpå grillspyd og friteres. Studioet til en bryllupsfotograf, med en modell av en an chuang (en tradisjonell brudeseng), er pyntet med lykkebringende dekorasjoner. De ansatte hjelper en kommende brud med qipao-silkekjolen og fester en utsmykket hårnål.

Luzhi blir hyppig besøkt av kinesiske turister, men antallet er beskjedent sammenlignet med regionens mer kjente vannbyer som Tongli og Zhouzhuang. Kombinasjonen av søvnig landsby og yrende handel er perfekt for Gu Baoyu, en maler som gikk i skole i Shanghai, men flyttet til Luzhi for 22 år siden. SentraIt plassert på Luzhis hovedturiståre Zhongshi Jie produserer 63-åringen utallige landskaper i tradisjonell tusjmaleristil. I butikken ved siden av kan Gus kone, som ønsket å være i nærheten av mannen når hun pensjonerte seg, friste kundene med sin kullgrillede Hai Tang Gao-kake med røde bønner, før hun sender dem videre til ektemannen.

– Jeg så Luzhi på et TV-program og så turistene ta en båttur på elva. Derfor tenkte jeg at dette kunne være et fint sted å male og selge maleriene, sier Bao, mens han maler på et av sine populære bilder av Luzhi gjennom årstidene.

– Salget går godt, ikke minst om våren og sommeren. Men det er få utlendinger å se.

For mange utenlandske tilreisende er dette del av sjarmen. Den kosmopolitiske storbyen Shanghai har mange wai gou ren (mennesker utenfra) etter en lang historie med okkupasjoner og avståelse av eiendom, men Luzhi kjennes som «det ekte Kina».

– Når du reiser til en moderne storby som Shanghai, er det lett å bli lei av storbymaset. Og etter ferien, har du kanskje ikke fått med deg så mye av selve Kina, sier Lily Wang.

– Hvis du vil se noe annet og få en følelse av hvordan Kina kan ha sett ut i Qing-dynastiet, kan du reise til en av vannbyene for å se hvordan Kina var før.

 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

Sist endret: 28 mars, 2019

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk